Har jeg rett til å gråte

Har jeg rett til å gråte når han har der så mye verre enn meg?

2Likes
0Comments
219Views

1.

Jeg går opp mot skolen og tenker at alt var bedre før. Tenker og kjenner klumpen i magen bare vokse og bli større.

På skolen pleide jeg alltid å få gode karakterer, og selv om skolen var kjedelig var det ikke sånn som nå. Jeg hadde ingen lyst til å sette meg på bussen om morgenen! Fordi hvis jeg satte meg der så måtte jeg ha en hel dag til med mas fra de som var mine venner, lærere og bøkene. Noen dager i uka var selvsagt bedere enn andre. De dagene da jeg visste at jeg skulle ned på musikkskolen og ha gitarundervisning, eller spille i orkesteret med celloen. De dagene da jeg slapp den følelsen av alt som skulle gjøres hjemme. Med musikken følte jeg meg levende og fri.

Alt startet den dagen vi fikk vite at min irriterende, masete og skoleflinke lillebror William hadde blodkreft. Han hadde akkurat startet i sjuende og jeg i åttende. Alle dagene etter da jeg hadde sittet og stirret i veggen etter at jeg kom hjem. Når han begynte med cellegift dro jeg inn til Radiumhospitalet og satt i gangen i flere timer. Vi hadde aldri hatt så godt forhold, men nå følte jeg meg sterkere knyttet til ham en noen gang før. Følelsen da jeg så han, hvor trist, men alikkavel glad jeg ble. Hvordan han snakket til meg og sa at han var glad i meg og glad for at jeg besøkte ham og for første gang trodde jeg virkelig at han snakket sant. Jeg så hvordan øynene hans lyste opp når han så meg og jeg visste at han var glad.

Jeg vet at vanlige tenåringer gjør hva som helst for å ikke miste en fest, og ikke "klarer seg" hvis de ikke har fått med seg den siste episoden av Vampire Diaries. For et år siden også sånn, men jeg endret meg drastisk etter det som skjedde med William. Nå var det eneste som betydde noe at han hadde det bra.

På sykehuset møtte jeg Christian. Det var gått ca 2 uker siden William var blitt innlagt. Christian var en helt ny type menneske. Han hørte på alle mine drastiske fortellinger og trøstet meg, men, han fikk meg også til å glemme alt det vonde som hadde skjedd i det siste. Han dro meg med på kino og muséer og fikk meg til å føle meg glad. Jeg tror jeg begynte å forelske meg.

Måten Christian fikk meg til å føle meg p. Jeg kjente jeg bles varm i brystet når han snakket til meg og jeg kjente kribling i fingrene når han holdt hånden min. Jeg levde på en rosa sku når jeg var sammen med ham. En dag stativ og spiste på chillipepper når han spør meg om jeg vil være kjæresten hans. Hjertet mitt slo ekstra for og jeg så på ham hvor nervøs ham var, så trakk jeg pusten dypt og stotret fram et "ja", Han smiler. Vi gjorde oss ferdige med maten før vi tok bussen hjem.

William hadde blitt være. Jeg dro på sykehuset for å snakke med ham. Når jeg kom lå han og sov. Måten han sov på fikk meg til å føle meg roligere. De store øynene som var lukket igjen og munnen som hang halv-åpen. Mamma og pappa hadde dratt ut for å spise. Hvordan klarte de å spise nå? Jeg sank ned i en stol. Jeg hatet sykehuset. Lukten og smaken av hele stedet gjorde meg svimmel. Plutselig så jeg en de slitene øynene til William åpne seg og hånden hans gjorde en liten bevegelse viste til sengen hans. Han smile litt, noe som for meg betydde at han ville ha med der og ville at jeg skulle passe på ham. Så jeg la meg stille ved siden av ham og nynnet inn i øret hans til vi sovnet begge to.

Jeg fikk tilbake karakter kortet mitt. Jeg var så skuffet. En firer i norsk. Mitt beste fag. Resten var dårligere. Pappa reagerte sterkt på karakteren mine og ga meg husarrest. Jeg vet at han egentli ikke var sink, men skuffet. Jeg var lei meg. Følelsene strømmet igjennom meg.

Jeg var skuffet over egen innsats, men mest av alt var jeg redd. Jeg hadde fått en sms fra William hvor det sto at han kom til å dø. Det at mamma og pappa ikke hadde sagt noe, såret meg mest og nå fikk jeg ikke se Christian så jeg kunne ikke fortelle ham om det. Jeg var på nære nippet til å grave meg ned.

Skolen startet igjen etter ferien og det eneste jeg gikk og tenkte på var at lillebroren min ikke skulle være med meg lenger. Jeg følte meg liten mus, men alikkavel stor som et fjell. Fordi det var han som skulle være lei seg og han som skulle føle seg sett. Jeg følte skyldfølelsen vokse. Det gjorde vondt, men det var han som hadde fet vont, ikke jeg. For sammenlignet med William visste jeg ikke hva smerte var.

Jeg åpner døra til skolen og tenker alt var så mye bedere før. Før broren min døde og de eldste vennene mine sluttet å være med meg. Alt var så mye bedre før jeg fikk et hull i hjertet som gjorde så vondt at jeg trodde jeg skulle dø, men ikke engang nå føler jeg at jeg har rett til å gråte, fordi William gikk igjennom noe mye verre. Jeg setter meg ned på plassen min og læreren kommer inn. Idag har jeg noe å se fram til. Idag skal jeg se psykologen mi, Christian.

Join MovellasFind out what all the buzz is about. Join now to start sharing your creativity and passion
Loading ...