Unbreakable Love

Isac Elliot historie

Hei! Mitt navn er Aurora. Jeg er 15 år og bor i nydelige Trondheim. Jeg er ikke den populære på min skole, og jeg har litt problemer med selvtillit og å bli kjent med nye mennesker. Jeg har en eldre bror som heter Johannes, som er 19 nå, og pappaen min, Vegard. Min mor døde for noen år tilbake. Jeg, Johannes, og pappa bor i en liten leilighet på Byåsen. Men pappa får en jobb i Finland, og derfor flytter hele familien dit.

3Likes
2Comments
400Views
AA

3. Første skoledag

Jeg våknet av alarmen på mobilen. Det kom lys ut fra vinduene og fuglekvitter hørtes i det fjerne. Jeg reiste meg opp fra madrassen, jeg skulle ligge på til møblene kom. Jeg gikk inn på badet mitt, det var så deilig. Kunne sove lengre fordi jeg ikke trengte å vente på badet hver morgen. Jeg kleddde på meg, sminket meg og gikk ned for å spise. «God morgen», sa pappa. «Hei», sa jeg ennå litt trøtt. «Jeg laget frokost til oss», sa pappa og så bort på det lille bordet vi hadde. Jeg satte meg ned på stolen og tok et rundstykke. Jeg smurte på jordbærsyltetøy, og tok en bit. Johannes kom gående ned trappen, ferdig kledd på. «God morgen Johannes», sa pappa. «God morgen», sa Johannes og satte seg ned ved siden av meg. «Har dere sovet godt?», spurte pappa. «Ja, men jeg lå hardt», sa jeg. «Jeg tenkte jeg skulle kjøre dere til skolen idag, jeg starter ikke å jobbe før om noen dager», sa pappa. «Hvorfor starter du ikke idag?», spurte jeg. «Jeg har fått noen dager på å ordne nyhuset», sa pappa og smilte. «Men har vi bil?», spurte Johannes. «Ja, jeg fikk en bil fra jobben», sa pappa. Når jeg hadde spist opp gikk jeg for å pusse tennene og hente sekken min. Den var lett siden det bare var et penal og matpakke som lå oppi. Jeg gikk ned og tok på meg yttertøy og sko. Og så ut i bilen. Pappa låste døren og satte seg i førersetet. Det tok 5 minutter til skolen, heldigvis ikke så langt unna. Pappa kjørte inn på parkeringsplassen og parkerte bilen. Både jeg og Johannes skulle gå her. Jeg, Johannes og pappa gikk til hovedinngangen og ble møtt av rektor. «Dere må være de nye elevene, mitt navn er Linda og er rektor ved denne skolen», sa rektoren. «Hei. Jeg heter Aurora», sa jeg og håndristet. «Johannes», sa Johannes kort og håndristet henne også. «Og jeg er Vegard, far til begge», sa pappa og håndristet. Rektoren fortalte masse ved skolen, om miljøet, regler o.s.v. Da vi kom til en korridor, der det sto noe på finsk jeg ikke skjønnte, gikk vi inn første dør. Alle reiste seg. «God dag elever», sa Linda. «God dag rektor», sa elevene før de satte seg ned igjen. Jeg skikket usikkert ned. «Dette er Aurora, hun er ny her på skolen og skal gå i deres klasse. Så dere må ta godt imot henne», sa rektoren. Da jeg så opp, så jeg Isac. Han satt bakerst på en pult med en tom en ved siden av. Læreren kom bort til meg. «Hei. Og velkommen til klassen vår. Jeg heter Nina», sa Nina og førte meg opp til tavlen. «Kan ikke du presentere deg selv?», sa Nina og satte seg ved pulten sin. «Ehh. Ja. Hei. Jeg heter da Aurora. Jeg flyttet fra Norge og skal bo her fra nå av», sa jeg og så usikkert ut over klassen. «Så fint, vi gleder oss til å ha deg som elev her», sa Nina. «Du kan sette deg på plassen bakerst der», sa Nina og pekte på den tomme pulten. Den ved Isac. Jeg gikk bakerst og satte meg ned. «Hei igjen», sa Isac og smilte. «Hei», sa jeg. «For et sammentreff», sa han. «Ja», sa jeg og så opp på Nina. «Vel, det jeg så vitt startet med å si, er at dere skal begynne på et 3 ukers prosjekt. Det skal handle om en selv valgt ting», sa Nina. Hun snudde seg, tok opp krittet og skrev opp forslag på tavlen. «Dere skal jobbe to og to», sa Nina. «Og deres arbeidspartner er de dere sitter med. Jeg så på Isac og han så på meg. «Hva skal vi velge?», spurte Isac.. «Hva med dans?», foreslo han og smilte. «Vel, det kan være vanskelig å presentere», sa jeg og tvilte ltt. «Men hvorfor ikke», sa jeg. «Skal vi jobbe med det etter skolen?», spurte Isac. «Ja, det kan vi godt», sa jeg og smilte. «Skal vi gå i parken å jobbe etter skolen? Jeg har med pcen», sa Isac. Jeg nikket.

Da skoleklokken ringte, skvat jeg til. «Er det brannalarmen?», spurte jeg Isac. Han begynte å le. «Nei, det er skoleklokken som varsler om at vi skal ut til midttime», sa Isac og holdt på å le seg ihjel. «Har dere ikke sånn i Norge?», spurte han. «Nei», sa jeg litt flau. Jeg pakket ned bøkene og tok opp matpakken. Jeg gikk sist ut av klasserommet. Utenfor sto to jenter som så på meg. «Så du kjenner Isac?», spurte den en jenta. «Ehh, hei. Ja», sa jeg. «Og når ble du kjent med han?», spurte hun og ga meg et stygt blikk. «Vel, jeg tok flyet hit og han satt på raden ved siden av meg og familien min», sa jeg. «Vel, hvis du tror du bare kan komme hit og ta fra oss Isac, så er det ikke sånn det fungerer», sa hun før begge gikk til kantinen. Jeg gikk fra bygningen vår til rektoren sin. Jeg gikk for å spørre om skapet mitt. I gangen møtte jeg Johannes. «Hei. Fornøyd?», spurte han meg når jeg satte meg ned. «Vel, ja. Isac går i klassen min», sa jeg og smilte for meg selv. «Så koselig!», sa Johannes. «Og du?», spurte jeg. «Ja, det er en stille klasse for å si det sånn», sa han og lo. Linda kom ut fra resepsjonen. «Hei, dere kan følge meg så skal dere få skapene deres», sa Linda og gikk til kontoret sitt, med oss i hælene. Linda la frem noen papirer. «Johannes, du har skap nummer 123 og du, Aurora, har nummer 56. Kodene deres er på disse lappene og så får dere ha en fin dag videre», sa Linda og smilte før hun hastet seg videre. «Takk», ropte vi etter. «Pappa kommer å henter oss i den nye bilen etter skolen. Vi skal ut å kjøpe senger og ting til badene våre senere på kvelden, forresten.», sa Johannes. «Okei, ses da», sa jeg og gikk tilbake til bygningen. Jeg gikk til klasserommet og hentet sekken min. Jeg gikk videre til skapet med nummeret 56, tastet inn koden og la sekken inn. Før jeg låste, tok jeg ut boka. Jeg gikk til kantina og satte meg ned på gulvet i gangen ved siden av kantina. Jeg spiste maten min og leste i boka. «Hei! Du må være den nye jenta?», sa en jente som satte seg ved siden av meg. «Ja», sa jeg og så på henne. «Sorry, jeg heter Viktoria», sa Viktoria. «Du er Aurora ikke sant?», spurte Viktoria. «Ja», sa jeg og smilte. «Så du kjenner Isac?», spurte hun. «Ja, jeg møtte han på flyet til Finland», sa jeg. «Vel, her i Finland er han populær over hele landet», sa hun og så lurt på meg. Jeg skjønte ingenting. «Isac, Isac Elliot?», spurte hun. «Isac Elliot?!», sa jeg. «Ja, utrolig at du ikke skjønte det før nå», sa hun og lo. «Så jeg skal på audition for å være bakgrunnsdanser til Isac Elliot», tenkte jeg. Jeg og Viktoria snakket sammen hele midttimen. «Det er fem minutter til timen starter, vi må være kjappe», sa Viktoria og dro meg med seg.

Etter skolen gikk jeg og Isac ned til parken. Vi satte oss på et piknikbord og begynte å lese oss opp på hip hop. «Så, kan du fortelle meg litt om din dansebakgrunn?», spurte Isac og så på meg. «Vel, jeg startet med å danse barneballett da jeg var 3 år, så når jeg var 6 startet jeg heller med hip hop. Men den danseskolen jeg gikk på, hadde ikke nok utfordinger for meg så derfor startet jeg på en danseskole som het RAW Dancestudio og gikk der helt til jeg flyttet hit. Jeg var med i dansegruppen RAW Showteam og opptråde over hele Trondheim», sa jeg. Isac virket veldig interisert. De brune øynene hans så dypt inn i mine, og smile hans fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag. De nydelige, røde leppene nærmet seg mine. Uten å tenke over noe, lente jeg meg lengre mot ham. Brått trakk jeg meg tilbake. «Er det noe galt?», spurte Isac. «Nei, jeg bare», sa jeg. Isac tok hånden min. «Jeg kan vente», sa Isac. Jeg snudde meg mot pcen. «Skal vi fortsette?», sa jeg. «Ja, ehm, opprinnelig fra?», sa Isac. Jeg kunne ikke slutte å se på ham, klarte ikke å ta øynene vekk. «Synes du vi skal velge denne?», spurte Isac. «Ja, det kan vi godt», sa jeg. Hele den formiddagen hadde vi jobbet, snakket og hatt det så morsomt. Han var vidunderlig, jeg klarte ikke få ham ut av tankene mine.

Join MovellasFind out what all the buzz is about. Join now to start sharing your creativity and passion
Loading ...