I will never love

En Norsk Fan fiction om ei jente som heter Julie. Jeg og Liam har vært bestevenner så lenge jeg kan huske. Det er helt utrolig hvor mye som kan endre seg på kort tid, familien, personer som kommer og går. Plutselig flytter man ut andre ganger flytter man inn.

2Likes
0Comments
355Views
AA

1. Kapittel 1

"Liam?" roper jeg og ser opp mot huset der jeg bor. "Ja hva er det? trenger ikke å skrike jeg står her." Sier han mutt. "Se! Det brenner!" Roper jeg. "Hva snakker du..." Sier han før han stopper opp og får øyet på huset.

En tykk røyk kommer opp fra huset som svulmer over himmelen. Et stykke unna hører jeg brannbiler som uler og noen lys som glimter.



Uten at noen av oss sier noen ting starter Liam å løpe borto

ver gaten. "Kommer du?" Spør han som om jeg hadde tenkt til å bli stående. Jeg setter beina på sprang etter Liam som ligger foran meg.

"Liam vent." Sier jeg med en andpusten stemme. Han stopper opp litt foran meg og ser bak seg.
Vi fortsetter og små løpe bortover gaten. Til vi stopper opp noen meter unna huset som står i fyr.

Det blinker fra sirenene og det løper brannmen over alt. Alt er bare kaos varmen slår mot ansiktet mitt det svir i øynene mine. "Hva er det som skjer? Hvor er mamma og broren min?" Sier jeg med en skjelv i stemmen. "Bor du her?" Spør en dame meg. Jeg nikker sakte med et forvirret blikk. "Vet du hvem som er inne i huset eller hvor mange?" Spør damen. "Ja, det er mamma og broren min. Vi er totalt tre stykker." Sier jeg. "Har de.." Begynner jeg å si i det noen tårer triller ned ansiktet mitt på rekke og rad.

"Jeg har en dame her!" hører jeg inne fra huset. Det tar noen sekunder før jeg klarer å fortrenge ordene.  "MAMMA!" roper jeg fortvilet. Jeg ser to brannmener kommer bærende på mamma og legger hun på en båre.

Jeg løper bort fra Liam og damen for å nå tak i mamma. "Mamma?" Hvisker jeg lavt. "Hei, vennen går det greit med deg?" Spør hun. Ansiktet hennes var nesten ikke til å kjenne igjen. Det var noen solide brennmerker i panna hennes og på kinnet. Noen av klærne hadde brenn merker på seg og var svarte av asken.

"Går det bra?" Hikster jeg tårene mine er som en elv som sildrer gjennom en skog. "Vennen, spar tårene til senere." Sier hun og tørker en tåre bort fra ansiktet mitt. "Du drar ingen steder?" Spør jeg, ordene setter seg fast i halsen. "Jeg elsker deg mere en noe annet. Og jeg vill alltid være hos deg." Sier mamma med en sår stemme. "Mamma når kommer du hjem?" Spør jeg. "Mamma?" Gjentar jeg meg. "Vesle jenta mi, ta godt vare på deg selv." Sier mamma. "Vi er nøtt til å gå vider." Sier brannmannen.

"Kan jeg bli med?" Spør jeg ganske bestemt. "Jeg tur det ikke er så lurt nå. Vi tar kontakt etter hvordan alt går. okay?" Spør han. "La meg bli med." Sier jeg i det jeg kjenner noen hender som tar tak i armen min. "Julie, det ordner seg." Prøver han og si. "Slipp meg Liam!" Skriker jeg i det jeg ser mamma blir løftet inn i ambulansen. "Liam!" gjentar jeg meg.

Jeg ser opp på han med store våte øyne. De varme hendene holder rundt ryggen min. Tårene mine triller nedover skjorten hans.

To brannmener kommer bærende på en person til. Det må bare være lille broren min Neo. "Neo? Neo?!" Roper jeg, men Liam holder meg tilbake. Han ligger halvveis liv løst. "Det haster." Er det en som roper. Altså vil det si at det er et håp, og hvordan kan mamma si at jeg skal spare tårene når alt ser endeløst ut.

En dame kommer bort til meg. "Er du Julie Velkener?" spør damen. Jeg står litt bak Liam "Ja?" sier jeg med en tynn stemme. "Kan du bli med meg?" spør hun forsiktig. Jeg titter opp på Liam. "Kan Liam bli med meg?" spør jeg. Hun nikker og ser på meg med et trist smil.

"Du har blitt flyttet til en ny famille." sier damen. "EN NY FAMILIE!" Roper jeg. Det var en setning jeg aldri hadde forventet. "Ny familie!"

"Slapp av Li." sier Liam med noe som skal være en tørstene stemme. Jeg ser opp på han. Slappe av hvordan skal jeg kunne slappe av når hele livet mitt faller sammen. Også ber han meg om å slappe av. Det er ikke sikkert at verken broren eller moren min overelever. Jeg skal bli satt sammen med en my familie. Det er ikke til å tro.

"Dine nye foreldre vil bli George og Kristina Sven. De bor i doncacter, er ikke så langt unna  Harfra" Sier damen. "Tårene mine triller ned over ansiktet. Jeg har sikkert sminke over hele hansiktet. Hvis det finnes noe lyst her så skal det være at familien min kommer tilbake.

Join MovellasFind out what all the buzz is about. Join now to start sharing your creativity and passion
Loading ...