Hush.


5Likes
0Comments
885Views

1. Hush.

 

Stillhet. Alt var stille. Mørket hadde lagt seg over skogen som en svart klut og dempet alle forstyrrende lyder. Ikke engang lyden av dempet skritt ble hørt på skogbunnen. Han var redd, og han ble frustrert. Forsiktig han trappet ned den kalde steintrappen. Sakte han følte etter neste trinn med foten hans før han trappet ned. Hvis det var noe han fryktet det var å falle og brekke noe. Så han ville gå tapt. Denne skogen hadde allerede blitt forårsaket nok ulykken. Han sank. Tynget av byrden sin fortsatte han forsiktig. Det var som om trappen aldri avsluttet. Trinn etter trinn, meter for meter, fortsatte han mot bunnen.   Da han hadde gått en halv time stoppet han. Breath han satt gingerly hans byrde ned på trinnet vedsiden av ham. Umiddelbart hørte en svak fnise, som snart forvandlet til en hjerteskjærende barn skriker. Han bet seg i leppen. Skulle han? Skulle han? Nei, det kunne han ikke, han ikke ville være i stand til å gjennomføre det. Hans oppgave ... "Jeg vil ikke." Ord ekko gjennom hodet hans. Han fortalte dem til seg selv, å gjenta dem. Ordene hørtes høyere og høyere. Snart var de borte fra en hvisking til en shouting som ekko gjennom skogen. Han stivnet. Tårer fra byrden hørtes høyere enn noensinne. Distraught han så seg rundt, men så bare mørke. Øyne. Øynene stirret på ham. De anklaget ham. Foraktet ham. Sakte han løftet lokket av boksen. Noen store alvorlige øyne møtte ham. Han lukket øynene. Så han løftet byrden fra boksen. "Shhh,» hvisket han. Vær stille.   Barnet ble for at alt det var, var stille og så på ham. Øynene hans var trist, som om de visste hva som skulle skje. De brant i ham, helt opp til sitt hjerte. Det gjorde vondt. Hans samvittighet var svart hull. Barnets øyne ble større og større. De omga ham. Gjorde veiene overalt i hans innerste. Distraught han satte barnet tilbake i esken. Raskt han lukket lokket. Så han satt der. Redd, forvirret og fortvilet. Hva skulle han gjøre?   Darkness krøp nærmere og han frøs. Så stod han. Han måtte bære den. Han måtte bli kvitt byrden. Så fortsatte han. Skritt for skritt gikk han videre i dypet. Over og rundt ham var mørke nærmere. Noe i brystet frøs. Og for hvert trinn ned i mørket var poenget kaldere og kaldere. Burden sa nei, det gjorde ikke saken. På en måte var han lettet. Så det var lettere for ham.  
Join MovellasFind out what all the buzz is about. Join now to start sharing your creativity and passion
Loading ...